Flinke piker og slemme gutter
Posted on 13 May 2024.
Gutter får bedre resultater i matematikk når den som vurderer prøvene ikke vet kjønnet til den som prøves. Hva er grunnen til at gutter får kjønnsfratrekk når karakterene settes i skolen?
Dette innlegget er tidligere publisert i nettavisen Subjekt.
Oppfatningen av jenter som søte, snille og stort sett føyelige, og gutter som høyrøstede, brutale og oftere slemme får store konsekvenser for barna våre og mulighetene deres når de vokser opp. Det litt banale perspektivet på kjønnsforskjeller kommer til uttrykk på mange samfunnsområder. Vi får følelsen av at det litt idealiserte, Bakkebygrenda-aktige perspektivet gjør seg gjeldende f. eks. i mediedekningen av politiske personligheter både ute (Clinton vs. Trump) og på hjemmebane (Solberg vs. Moxnes). Hovedanliggendet her er hvordan ideen om de søte små pikene og de voldsomme, uvørne guttene har fått lov til å skape en betydelig strukturell forskjell – omtrent halvparten av oss vil vel si urettferdighet – som begynner i grunnskolen og som etterhvert får dramatiske og radikale effekter i form av uliketer i utdannings- og arbeidsmuligheter, med påfølgende avvikende innektsnivå, i gutters disfavør.
Mannsutvalget kom med sin rapport for to uker siden. Særlig når den suppleres med subjektive opplevelser, slik som vi fikk i samtalen mellom utvalgets leder Claus Jervell og Magnus Marsdal i sistnevntes podkast Mímir og Marsdal, får vi et utfyllende og temmelig oppdatert bilde av likestillingen i Norge sett fra menns og gutters perspektiv. Lærere og andre folk i utdanningssektoren har lenge visst at det er en skjevhet i hvordan jenter og gutter verdsettes i skolen. Gitt at den mest objektive vurderingen av elevers ferdigheter er den som gis når eleven og den som vurderer ikke er kjent for hverandre og den mest subjektive er vurderingen som foretas av læreren alene, har vi en skala av vurderinger fra nasjonale og internasjonale prøver i den ene enden av skalaen og standpunktkarakterer satt av faglærer på den andre. Mellom disse to har vi eksamenskarakterene, som i hovedsak settes av et kollegium.
Siden vi har nasjonale prøver i tre fag, lesing (på norsk), engelsk og matematikk, gir det mening å sammenligne karakterene i disse tre fagene. I femte trinn skårer gutter og jenter omtrent likt, jenter ett skalapoeng bedre, i lesing, mens gutter skårer tre skalapoeng bedre i regning. De nasjonale forskjellene i disse fagene øker når barna blir eldre. Når vi kommer til niende trinn skårer jentene tre skalapoeng bedre i lesing, mens guttene skårer tre skalapoeng bedre i regning. I engelsk skårer guttene litt bedre enn jentene på femtetrinn mens ulikheten er borte på niende trinn. Likevel, når læreren får lov å sette sin egen karakter får jentene høyest karakter i alle fag, med unntak av gym. I gjennomsnitt får guttene fire grunnskolepoeng færre enn jentene. (Kilde for disse tallene er NOU 2024: 8, s. 107-108.)
Det som er nytt i denne rapporten er at tendensen til å forfordele jentene fortsetter og er blitt forsterket. Forskjellene er økende i fagene: guttene blir stadig bedre enn jentene i matte mens jentene blir bedre enn guttene i lesing, samtidig som jentene får stadig bedre utgangspunkt etter grunnskolen. Forskjellene som har sin årsak i kjønn er store og økende.
Dette skjer til tross for at det pedagogiske etablissementet i årevis har satt i tiltak for å utjevne forskjellen mellom elevenes objektive ferdigheter og karakterene de får. Høyt prioritert har såkalte vurderingsfellesskap vært. Dette betyr i korte trekk at lærere settes sammen for å bli enige om hvilke karakterer som passer til ulike besvarelser. Dermed, har man tenkt, skulle det bli en mer lik vurdering på tvers av besvarelser og elevgrupper. Som datagrunnlaget til Mannsutvalget viser har tiltakene vært feilslått. Avstanden i grunnskolepoeng mellom jentene og guttene fortsetter å øke, i guttenes disfavør, til tross for at guttenes kompetanse objektivt sett stadig blir bedre enn jentenes i matte.
Det vi nå må våge å gjøre er å spørre hva som er årsaken til at jentene får høyere karakterer i fag der de har lavere kompetanse. Mannsutvalget forsøker ikke å besvare dette spørsmålet direkte. Før vi forsøker å gi en forklaring er det likevel på sin plass med et viktig forbehold: Mannsutvalget og forfatteren av denne kronikken er ikke imot kvinners rettigheter og naturligvis for likestilling mellom kjønnene. Denne likestillingen bør ta form av mulighetslikestilling. Det er og vil fortsette å være forskjeller mellom kjønnene; det er ikke noe mål å fjerne disse forskjellene. Poenget her er heller ikke å bestemme hvorvidt likestilling er et spillteoretisk pluss-sum- eller null-sum-spill, som Erna Solberg har yndet å prosedere spørsmålet. I noen tilfeller er kjønnskampen åpenbart en strid om begrensede ressurser der kjønnene står mot hverandre, som når den kvinnelige ledelsen ved Universitetet i Oslos lar 14 kvinner og to menn få delta i institusjonens koordineringsgruppe for likestilling. På andre områder, f. eks. i omsorgsspørmål, kan det tenkes at både barna og foreldre av begge kjønn vil få et godt utfall av større grad av likestilling. Dette er likevel ikke hovedpoenget her. Det vi vet er at jenter og gutter har ulikt ferdighetsnivå i skolen men at karakterene de får i skolefagene inverterer denne kjønnsmessige forskjellen. Gutter er bedre i matte, men får dårligere karakterer.
Når vi vet at forskjellene mellom gutter og jenter i ferdigheter øker – gutter blir stadig flinkere enn jenter i matte – mens vurderingen går motsatt vei, i gutters disfavør, er det på tide å anerkjenne at strategien for å skape likhet mellom karakterer og faktiske ferdigheter har mislyktes. Når forsøket på å skape vurderingsfellesskap ikke har utjevnet forskjellene er det nærliggende å spørre om det er dypereliggende årsaker til at lærere foretrekker jenter i klasserommet, og belønner dem deretter til standpunkt, selv om gutenne har bedre ferdigheter. Kan årsaken være at jenter er lettere å ha med å gjøre, mens gutter anses som høyrøstede og vanskelige?
En indikator på at dette kan være tilfellet er at når lærerne blir spør om hvilket kjønn som er mest modent når de begynner på barneskolen svarer det store flertallet at jentene er modne og guttene barnslige. Vi vet samtidig at det store flertallet av barneskolelærere er nettopp kvinner. Det kan synes som om man foretrekker barn av sitt eget kjønn når man vurderer hvilke barn som skal anses som modne.
Vi vet imidlertid også at det ikke er en direkte sammenheng mellom læreren kjønn og forskjeller i standpunktkarakterer. Enkelt forklart gir både mannlige og kvinnelige lærere jenter bedre karakterer. Det er derfor en forenkling å hevde at lærere forfordeler sitt eget kjønn.
En mer nærliggende forklaring på det store og voksende misforholdet mellom ferdigheter og utdeling av belønning og straff i form av standpunktkarakterer i gutters disfavør er at det foreligger en vanlig kulturell oppfatning om gutter som brutale og oftere slemme enn jenter, og at det er lærerens oppgave å påvirke guttene for å få dem til å forandre seg. Jenters belønning i form av bedre karakterer er derfor en belønning for at jenter er enklere å ha med å gjøre og for at de oppfører seg slik læreren og utdanningssystemet vil. Gutter straffes tilsvarende for at de oftere oppleves å stikke kjepper i hjulene for utdanningsmaskinen.
Denne mekanismen for belønning og avstraffelse kan være ubevisst. Vi trenger mer kunnskap om forholdet mellom læreres oppfatning av kjønnenes oppførsel og standpunktkarakterene barna være får i skolen.
