Mesteparten av det du finner på denne bloggen er skrevet på engelsk. Men det er ikke noen grunn til at det ikke også kan postes ting her på norsk. Dette innlegget er derfor forfattet i dette lille, relativt nyankomne skriftspråket i den internasjonale språkfamilien. Det handler om

Mine foreldre

På bildet ser du Tor og Greta, pappaen og mammaen min. Når dette skrives forbereder de sitt felles bursdagslag: i år blir de begge 80. De er begge i ganske god form. De bor i en leilighet i en liten by på østkysten av Oslofjorden, Moss. I denne leiligheten klarer de seg fint på tomannshånd. De lager mat, besøker venner, ser på TV og spiser medisiner.

Tor Fjeld

Faren min, Tor, er opptatt av sport på TV og også radio, når det er der de store begivenheter blir direkteoverført. Han liker mange grener, særlig fotball, skøyter, langrenn og friidrett. Utvalget på denne lista over øvelser kan ha sammenheng med hans egen, relativt kortvarige karriere som aktiv utøver. Han vokste opp i den bydelen av Moss som da ble kalt Faders Minde, men som de fleste i dag nok kjenner som Bellevue, etter navnet på fotballbanen i området. Bellevue ligger på Jeløya, som riktignok ikke egentlig er en øy, men en halvøy. Den lille jordflekken som bandt Jeløya sammen med fastlandet ble gravd ut på 1800-tallet, og der i dag ei bru over den kanalen. Da Tor vokste opp ble det hvert år lagt is på grusbanen på Bellevue, og han lærte å stå på skøyter der. Etterhvert utvikla han betydelige evner som konkurranseløper. Han konkurrerte særlig i langdistanse, og det var også i den sammenhengen at han pådro seg en skade som har kommet til å plage ham hele livet. På den tida trente skøyteløpere med vekter. Disse vektene kunne være betydelige, og under en av øvelsene, da Tor, med vekter på en stang på ryggen, forsøkte å bevege seg fra side til side, som om han skjøv seg framover på isen, var vekta på ryggen hans så stor at han ikke lenger klarte å holde stanga oppe. Den ryggskaden han pådro seg da førte først til at han måtte legge opp som skøyteløper og deretter til stadige plager i ryggen i det daglige.

Etter skøyteeventyret, der Tor hadde konkurrert helt i norgeseliten, fattet han interesse for orientering, en liten sport der utøverne løper i utmark mens de forsøker å navigere mellom ulike poster ved hjelp av angivelser på et kart. Tor ble en habil orienteringsløper, men da han etterhvert innså at mulighetene til å kunne fortsette å utøve denne idretten på et nivå han syntes var akseptabel ble mindre, og han dessuten hadde etablert familie, dabbet interessen av, og han ga seg etterhvert helt. I tillegg til skøyter og orientering har Tor helt fra ungdommen også vært interessert i løp, og da særlig mellomdistanse, og han videreførte denne interessen, som mosjonist, og løp utallige korte løp på naturstier i mossedistriktet til langt ut i 50-årsalderen.

Friidrett og skøyter har den fellesnevneren, og da særlig når eliteutøverne av disse grenene møtes til radio eller TV-overført dyst, at de innbyr til et analytisk og algebraisk engasjement. Da store skøytebegivenheter ble overført på radio i Tors ungdom kunne han sette seg ned, gjerne i lag med kamerater, med penn og papir og notere ned ikke bare resultatet til deltakerne, men også rundetidene deres ettersom de ble lest opp på radioen. Den utfylte tabellen kunne han da bruke til å regne seg fram til hvilken hastighet løperne holdt, om de tok innpå eller sakket akterut for løperne i andre par, og også lage prognoser for sluttiden. Likeledes i friidrett, og da særlig på langdistanse, der rundetidenen kunne noteres og deretter benyttes til relativt infløkte regnestykker som gjerne ble løst ved hjelp av hoderegning. Slik kunne Tor kombinere to av sine to interesser: sport og matematikk.

Tor var god på skolen. Det var ikke noe man kunne ta for gitt for en gutt som hadde to foreldre uten rare utdanninga. Faren til Tor, Tormod, arbeidet på Moss Glasværk, som det het da. Der arbeidet han med resirkulering og passet blant annet maskinen som vasket returnerte flasker. Det var tungt arbeid, Tormod fikk en ryggskade, og han ble tidlig ufør og pensjonist. Kona hans, Randine, hadde vasket bl.a. kontorer i Moss kommune for å spe på familiens samlede inntekt. Hun var dessuten politisk engasjert, en framstående tillitsvalgt i Moss Arbeiderparti’s relativt nye kvinneforening. Sammen hadde Tormod og Randine to barn, Tor, født i 1943, og lillesøsteren hans, Liss, som kom noen år seinere. Familien på fire vokste til i ei tid da samhørighet, dugnadsånd og en særlig oppmerksomhet mot samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidere sto sentralt. Glassverket deltok i en ordning der noen av fabrikkens ansatte fikk anledning til å kjøpe hver sin tomt på det som da var jorder ved Faders Minde. De som sto på denne lista over nye tomteeiere hjelp til med å bygge hverandres hus, på dugnad. Dermed hadde Tor og Liss’ venner og lekekamerater i bomiljøet liknende bakgrunn: De fleste hadde en far som arbeidet i industrien. Denne klassereisen, som hadde sin tydeligste manifestasjon i bevegelsen fra små og kummerlige boligforhold til et omfangsrikt og komfortabelt hus i naturskjønne og samtidig sentrale omgivelser, ga seg uttrykk i at Tor gjorde det godt på skolen: han hadde en sammenheng og et grunnlag som satte han i stand til å trives i læringsmiljøet.

Tors talenter på skolebenken gjorde at han fikk fortsette å lese språk og realfag, altså bl.a. matematikk. Da han var i slutten av tenårene, på tampen av 1950-tallet, var det ikke like vanlig som i dag å fullføre det som het gymnaset, det vi nå kaller videregående skole. Tor var likevel blant dem som gjennomførte dette høyeste skoleløpet. Han kunne dermed kalle seg artianer, etter navnet på graden gymnasistene oppnådde. Karakterene var dessuten gode nok til at han kunne studere både på Lærerskolen og også seinere på universitetet, der han tok et grunnfag i historie, med vekt på andre verdenskrig i Norge. Det var i løpet av og i forbindelse med dette skoleløpet at Tor møtte sin kone.

Greta Fjeld, født Edfeldt

Tor leste til artium på Moss Gymnas, det som i dag heter Kirkeparken videregående skole. Men allerede litt tidligere, det kan ha vært allerede mens han gikk på det som het reallinja, hadde han havnet i samme klasse som Greta Edfeldt. Da de etterhvert ble kjærester hadde de nok kjent hverandre, eller i det minste visst om hverandre, en god stund før allerede. I likhet med Tor var Greta var en skolebegavelse. Hennes interesse for skolefagene gjorde at hun trivdes bedre på skolebenken enn mange andre jevnaldrende jenter; det var ikke så vanlig for unge damer på den tida å bli forespeilet en framtid med skolefag, eller i arbeidslivet generelt. Greta vokste opp i et litt annet miljø enn kjæresten. Hennes foreldre eide en bygård i sentrum av Moss, og de bodde også i en av leilighetene i denne gården i hennes barndom.

Mora til Greta, Randi, var den eneste datteren til en relativt velstående kjøpmann, Harald Mathisen, som bl.a. solgte musikkplater, såkalte steinkaker, og andre artikler fra en butikk i byen. Han ble etterhvert bemidlet nok til å kunne kjøpe en relativt stor bygård i Dronningens gate, midt i sentrum. Da han falt fra i ung alder – “han arbeidet seg ihjel,” pleide Randi å si – gikk denne gården i arv til Randi og hennes fire brødre. Da gården etterhvert ble solgt kjøpte Randi og ektemannen Rolle Edfeldt en tomt og bygde hus på fasjonable Gernerlunden, ikke langt fra Melløs, vestvendt i åsen over Værlebukta. Det var i dette omfangsrike huset at Greta hadde sine ungdomsår sammen med foreldrene og sin yngre søster Aster.

Rolle, eller Rolland, som det sto på førerkortet hans, var utdannet regnskapsfører og førte bøkene for flere store bedrifter i Moss. Dette var i tida før masseutdanningen og management-bølgen slo over vårt kongerike, og regnskapsførere ble ansett som viktige og betydningsfulle, og gjerne plassert i ledergruppa i en mellomstor bedrift. Rolle var kontorsjef i en stor bilforretning i byen – de forhandlet bl.a. Ford – i en årrekke. Da den gikk overende fikk han en ny stilling, og der arbeidet Rolle til han gikk av med pensjon, men også etter dette fortsatte han med enkeltstående regnskapsoppdrag for mellomstore bedrifter i byen. Rolle var en omgjengelig, vennlig og gjestfri mann, som også kunne være tydelig og bestemt når det krevdes. Han deltok bl.a. i den militære motstandsbevegelsen i forsvaret av Norge i den andre verdenskrigs sluttfase, etter at Greta var født, og inntrykkene derfra bar han med seg resten av livet.

Randi sa på sine eldre dager at hun i sin ungdom hadde ønsket seg å kunne arbeide med å selge plater og slikt, men at den muligheten aldri kom. Istedet var Randi hjemmearbeidende husmor hele livet. Hun var flink til å ta vare på hjemmet, til å lage mat og skape en gjestfri stemning. Da Greta var ferdig med artium søkte hun seg derfor, og kanskje for å kunne leve opp til sin mors verdier, inn på det som het Husmorskolen i Moss. Der skulle de unge damene lære å lage mat, vaske tøy og generelt settes i stand til å skape gode hjem, alt på en moderne og kunnskapsbasert måte. Likevel virker det som Greta følte at dette ikke var noe hun ville gjøre på heltid resten av livet. Hun ville delta i arbeidslivet og skape en karriere for seg selv, i tillegg til å ha familie. Etter et halvt år som elev ved Husmorskolen begynte hun derfor å studere ved Lærerskolen i Halden. Det fikk hun også overtalt kjæresten Tor til å gjøre, og derfor kunne de to tidvis, og i lønn, overnatte på hverandres hybel i den lille byen helt sør i Østfold. Da foreldrene til Greta kom på besøk måtte Tor straks framstå fra sin beste og mest påkledte side, for på denne tiden kunne det ikke aksepteres at to ugifte ungdommer av motsatt kjønn delte hybel.

Likevel hadde ikke Rolle og Randi noe å utsette på Tor. De visste riktignok at hans foreldre levde under andre omstendigheter, men gapet mellom dem som arbeidet i forretningslivet med administrasjon, det engelskmennene kaller “white-collar workers”, og dem som arbeidet i industrien, såkalte “blue-collar workers”, var ikke lenger så stort og åpenbart som det hadde vært fram til begynnelsen av 1930-tallet. Vi kan tro at klassereisen til Tors familie, kombinert med hans åpenbare talenter på skolebenken og omgjengelige natur, gjorde ham fullt ut akseptable som en potensiell svigersønn og ektefelle til deres eldste datter. Inntrykket er derfor at Tor ble tatt i mot med åpne armer og nærmest betraktet som deres egen sønn. Da Tor og Greta ville gifte seg fikk de derfor sine foreldres velsignelse, og de var godt gift før de fikk barn, først Lars-Petter i 1966 og deretter meg, fire år seinere. Tor og Greta hadde fullført lærerutdannelsen, og Greta hadde begynt å arbeide ved Jeløy skole. Tor studerte ved Universitetet i Oslo, men ett år på Blindern virket tilstrekkelig; interessen for studier måtte vike plassen for alle de hverdagslige gjøremålene og gledene ved å ha familie, små barn og etterhvert også sitt eget et hus, sentralt plassert på vestsiden av Jeløya.

Yrkeslivet

Det ble dermed slik at Tor i midten av 20-årsalderen vendte tilbake til barndommens øy, eller halvøy, strengt tatt, og fikk en stilling som ungdomsskolelærer på Hoppern skole, bare ti minutter gange fra huset han og Greta kjøpte og flyttet inn i. Tor underviste særlig i historie og norsk, men han hadde også en spesiell interesse for matematikk, og da særlig av den typen elevene lærte i ungdomsskolen på 70- og 80-tallet. Tor hadde spesielle evner i nær dialog med enkeltelever. Han var ofte i tett samhandling med dem som hadde det litt vanskelig hjemme eller i dagliglivet. I tillegg til å undervise arbeidet derfor også Tor som sosiallærer, og oppgaven hans var å følge opp enkeltelever med særlige tiltak. Da han ble mer erfaren som lærer begynte også interessen for lærernes rammevilkår å våkne, og han ble valgt til tillitsmann, først på skolen, deretter i byen, og tilslutt ble han gjenvalgt to ganger som leder for fylkesorganisasjonen til lærernes viktigste skoleforbund på den tida, Norsk Lærerlag. Totalt var Tor tillitsvalgt i rundt 16 år, nesten halve yrkeskarrieren. Organisasjonstalentet har åpenbart sammenheng med forholdene han vokste opp i – hans mors politiske engasjement, hans fars erfaringer med arbeidslivet –, men de er nok også en konsekvens av mer overordnede endringer i det norske samfunnet i den epoken han vokste opp i.

Greta arbeidet først på Refsnes i en årrekke, før hun ble rekruttert inn i den unge, dynamiske staben – der rekrutteringskriteriet var progressive pedagogikk – til den nyetablerte Ramberg skole. Greta hadde en sterk interesse for faget, som hun definerte som spesialpedagogikk. Hun arbeidet i barneskolen i hele sitt yrkesaktive liv, og til forskjell fra Tor arbeidet hun med alle skolefagene. Hun ble etterhvert også særlig interessert i barn som hadde særlig utfordringer, og i tråd med denne interessen etterutdannet hun seg innenfor spesialpedagogikk, med vekt på atferds- og migrasjonspedagogikk. Dette var deltid og i tillegg til full stilling som lærer og med to barn i ungdomsalderen. Likevel, etter et meget hardt studieløp fikk hun et lederansvar ved et tjenestested i Moss, og deretter som rektor, det som før het overlærer, på Skarmyra skole, den eldste skolen i Moss som fremdeles var virksom.

Ved siden av lærer og ledergjerningen i skolen fattet også Greta en politisk interesse, og engasjerte seg som voksen i Arbeiderpartiets lokale avsnitt i Moss. Hun hadde begavelse for politisk ledelse, ble satt opp på partiets liste ved lokalvalget, og ble valgt inn til å sitte i bystyret. Der fikk hun i oppdrag å lede Hovedutvalget for miljø, som da var et ganske nytt administrasjonsområdet for kommunen. I nært samarbeid med den nyansatte administrative sjefen for området lanserte hun ambisiøse planer for byen, og mange av ideene hennes er fremdeles med på å forme den byens utvikling.

Likevel var det i skolesektoren Greta og Tor hadde flest kontaktpunkter i det profesjonelle livet. Det kunne dukke opp saker på Skarmyra skole som kunne ha implikasjoner for Tors arbeidshverdag og vice versa. Tilsvarende var det sammenfallende politiske engasjementet en faktor som knytta dem sammen, selv om de naturligvis også hadde mange interesser som ikke var felles; Tor likte sport, Greta kvinnesaksarbeid, etc.

Familielivet

Tor og Greta likte å reise, og dro gjerne på tur med barna i sin egen bil. Det var ulike biler, men både Ford, Datsun og Citroen har vært blant merkene som Tor og Greta har anskaffet, blant annet i den hensikt å reise rundt i Tyskland og mellomeuropa, til Trondheim og Sverige med campingvogn, til hytta de bygde sammen med Rolle, og til og med til England, på bed and breakfast ferie. Når de var på reisefot var det viktig å ha et kulturelt og oppbyggende program. Typiske eventer kunne være sightseeing på et slott eller i en dyrepark. Greta leste mye før hver tur, bl.a. guider som man kunne kjøpe fra forlaget Berlitz. Derfor visste hun gjerne endel om landet, språket og historien før vi ankom, og hadde derfor et visst overtak i kunnskap, eller reisekompetanse, om du vil. Dette talentet for den gode forberedelse har definitivt vært en av Gretas styrker, både i arbeidslivet og på hjemmefronten. Det dreier seg om organiseringsevner i en litt annen forstand, men like viktig for organisasjonen.

Selvorganisering, eller autonomisering, har stått som et stikkord i den tenkemåten som har gjennomsyret Tor og Gretas virke både som profesjonelle lærere og som foreldre. Den avgjørende formuleringen har vært at barnet, ungdommen, subjektet, må få velge selv, men den voksne, lærerens, oppgave er å sette barnet i stand til å ta et informert valg. Tor og Greta var og er gode, kjærlige foreldre som slåss for sine barn. De er sjenerøse og veldig glade i barnebarn. Vår sønn, Tor Olav, har en framtredende plass i deres bevissthet.

Etterord

Tor og Greta vil legge til at de har både mer utdanning og mer erfaring enn det som kommer fram her. Tor har i tillegg til Lærerskolen og et grunnfag i historie også fullført årsenheter i både spesialpedagogikk og medievitenskap som deltidsstudent. Likeledes har Greta videre utdanning, og også erfaring enn det som nevnes her. Mange takk til Fred Nublin Pettersen, Hanne Mathisen og alle andre som har bidratt med opplysninger til dette innlegget.

Share

The most recent edition of Inscriptions features prominently a new essay by Pedro José Grande Sánchez on the topic of Michel Henry’s critique of technology. To Henry our age of scientific-technological domination has produced for us a world in which an objective and homogenising conception of the world has severed our connection to the world of the spirit. In the editorial we bring Henry’s notion of a ‘disease of life’ together with Wolfgang Schirmacher’s ‘death technology’, discussing whether what lies at the core of both these approaches is a common critique of instrumental reason. Read the full editorial in the latest issue of Inscriptions (open access).

Share

It has become something of a common-place for social power-brokers to issue statements to mark the end of an old year and the beginning of a new. Kings do it, prime ministers and presidents do it, and should not also the Ereignis Center for Philosophy and the Arts do it?

Thus, in the spirit of the less-than-haughty and dead-serious we offer the following:

2022 was great (for us, but really, this kind of reservation oughtn’t be necessary, as readers assume, in the absence of an explicit agent, that speakers nominally refer to their selves in their judgements – such reservations must be remnants of classical logic, or what certain venerable philosophers refer to as a “school philosophy” where priority was granted to an objective utterer) for these reasons:

• Restrictions legitimated by the spread of the corona virus largely ended or were radically reduced in scale and reach, which meant that
• Participants in the 2022 Ereignis Conference met on-site in Gdynia, in contrast to the previous year’s edition, which was held entirely online. Further,
• We welcomed our first students, registrants for our pre-recorded modules on Life Technologies, Ethics, and Wallace Stevens.

We carried on developing our learning site, moving from a showcase model to a dual model, keeping much content in the open, while reserving valuable content for registered users and students. As we are doing all coding in-house we’re curious to hear what you think about the present state of our site!

We look forward to 2023! We agree with those who say that one’s ability to set oneself outrageous goals is inversely proportional to one’s ability to fulfill those goals. (This is logic, really.) Nevertheless, we are looking to a year that will see

• Several new courses offered from Ereignis Institute, our learning site,
• A third, on-site and technically upgraded Ereignis Conference, and
• A growing realisation of the inter-connectedness of our contemporary world.

It’s early January 2023 in Gdynia, Poland. Trees, bushes and flowers are preparing for spring. Instead of snow and winter hats we have 14 degrees (Celcius), bare roads, and t-shirts. Opinion is divided on what the cause or causes of this unseasonal burst of warm weather may be. We at Ereginis Center for Philosophy and the Arts limit ourselves to observe that we seem to be heading towards a warmer year, a warmer future. This event, the green winter, can serve to remind us of what it is to have faith. To paraphrase the late Pope Benedict XVI, faith is not a set of norms, books, or rituals. It is not even a community. Faith is an event.

All the best for 2023.

Share

For Wolfgang Schirmacher philosophy has always been as much about “doing” as about “knowing”; the domains of traditional essays and other forms of philosophical praxis are deeply connected. In a new essay published by Journal of Silence Studies in Education I explore how the philosophy programme at European Graduate School (EGS) can be considered a concrete product of this kind of practical interlacing. “The silence of the educated” is available for free from this link.

Share

These are strange times, also for Americans. We read in the New York Times that – expectedly – opinion in that country on matters such as gun control, abortion, presidential self-management, etc, is divided along party lines. What is strange is how certain voices cannot but surface, providing a more sane view of the current political climate. Eg, toward the end of said NYT article we find the following interview:

Jacqueline Beck-Manheimer, 58, is an independent who has voted for third-party candidates in recent presidential contests. She works at an employment services company in Albuquerque and said her news diet consisted of YouTube shows that presented stories they claim the mainstream media is ignoring, including the channel of Russell Brand, an actor who has become a prominent purveyor of coronavirus conspiracy theories.

Ms. Beck-Manheimer said she was upset about the Supreme Court’s rollback of abortion rights, members of Congress who took corporate campaign contributions, the increased size of the defense budget and profits that pharmaceutical companies made in selling coronavirus vaccines to the federal government.

The government’s problems would be easier to solve, she said, if the news media weren’t invested in sowing division among Americans.

“It’s the media who stokes the culture war,” she said. “It’s all a provocation to distract us from what what’s really going on, and what’s really going on is nothing but big businesses and their money.”

One thing is that “conspiracy theorist” now has become a catch-all to plaster on anyone who has a different opinion than Jeff Bezos’s Washington Post, another is that it is as if pointing out that the pharmaceutical sector, one of the world’s most profitable (see eg this recent link), is making enormous gains on our present obsession with good health, has now become a concern of statistical outliers.

Strange times, indeed.

Share

How do we think about the philosophical legacy of Martin Heidegger today, and how does the answer to that question influence our assessment of his student Wolfgang Schirmacher’s philosophy of technology? These are the main questions in this talk presented at the Alone Together Conference, the third edition of the International Pandisciplinary Symposium on Solitude in Community, on March 31, 2022. Central to the discussion is Heidegger’s notion of Ereignis, or event, and how it has shaped Schirmacher’s philosophy of technology generally, and his concept of Homo Generator specifically.

Share

“When the rock mirrors itself it is not out of vanity. The mirror reveals everything, the rock nothing.” New poem by Tor Ulven in translation on the poetry page.

Share

Inscriptions 5, n1, is out with ten original essays on Being and event. With this issue we inaugurate our initiative for Creative criticism, while modifying our publication practices for visual arts. Read an excerpt from the Editorial here.

It is with trepidation and joy we begin to circulate this fifth volume of Inscriptions. What started as a small project, well hidden in the more obscure corners of contemporary thought, has grown to something quite different: as our readership is growing, so are our demands of ourselves and the journal we make, which in turn generates interest from a widening circle of thinkers, writers, and scholars. This issue is special; it is devoted to Being and Event, the topic of a conference hosted by Ereignis Center for Philosophy and the Arts in June last year. Many essays in this issue are reworked versions of papers presented there, and have benefited from scholarly dialogue initiated at that event. In all cases essays published by Inscriptions are subject to double-blind review by two external peers.

We stand by our founding principles, continuing to insist on scholastic rigour and quality in everything we publish. Nevertheless, those who undertake a project such as ours, partly experimental and wholly entertained outside institutional and corporate sedimented structures, will encounter situations that strongly compel them to modify their path. The observant reader will already have noticed that this issue does not include a section on arts. Our decision not to include artworks in a separate section is due to two considerations. First, while we have been delighted with the artworks we had published thus far we have come to recognise that our format severely restricts the kinds of art we can disseminate and the quality by which we are able to reproduce them. At this time Inscriptions is limited to PDFs: images we publish must therefore have fixed size and fit within the A4 format. This really is a technologically superfluous requirement. As we have continued to publish the artworks from Inscriptions in galleries at our sister site ereignis.no/ we have come to recognise the advantages of online galleries: they enable a wider range of formats (videos, audio files, GIFs, etc.), and they can be maintained with greater ease, and in a way that is much more conducive to a proper display of artworks than a scholarly journal can ever do.

Our second consideration has been a desire to pool our resources to enable us to make the best scholarly journal possible. While this led to some soul-searching we decided to concentrate our efforts on scholarship, albeit with our own particular angle: beginning with this issue we include creative criticism as a new category of scholarly articles, and while these texts will be submitted to the same rigorous double-blind review as other texts we encourage authors to submit articles that challenge the traditional scholastic format: we look for texts that explicitly reflect on methods and practices, including lyrical and personal reflections. While we will continue to pursue our interest in the arts, and also to publish artworks in this journal when appropriate, as well as in the galleries at ereignis.no/, we believe that our reformulated editorial policies will prepare the ground for a better, stronger, and more focussed effort in an emerging area of scholarly open access publishing.

Read the entire editorial at inscriptions.tankebanen.no/.

Share

In our hours of drift and idleness we have taken to rereading some Ulven. In the prose book Gravegifts (Gravgaver, 1988) Tor Ulven commented on the 22 November, 1953 recording of Brahms’s “Tragic Overture,” in which Arturo Toscanini (1867-1957) conducted the NBC Symphony Orchestra in Carnegie Hall for 14 minutes and 7 seconds.

“In these old recordings it seems as if he [Toscanini] tries to play as fast as possible in order to incorporate as much music as feasible before death’s arrival: Brahms’ mild, pastoral serenade in A major rushes furiously by under the ageing orchestral tyrant’s baton as if it was a matter of putting an end to the slow, sunny hours of life as quickly as possible; as if in a fit of nervous rage he had commenced to tear up the entirety of the calendar’s summer leaves in order to arrive more quickly at a different summer, somewhere else. [...] I existed in these roughly 14 minutes while Arturo Toscanini, a former cellist, conducted a tragic overture that contained -- and still contains -- a wisdom to which I must at that time have been a complete stranger, since we would have to survive blindly and without question for years before we attain the level of reflection necessary for us to understand that life essentially is impossible, and by that time it is already too late to become unmade and to never have existed. Thus, we have never seen a newborn resign to destiny and reject the temptations of life (such as milk) with a tired wring of the hand, or to nostalgically long back to a distant past as non-existent.”

Translated by Torgeir Fjeld.

Share

We’re fortunate to have good access to updates on American popular culture on our television. Recently we watched a documentary on the popular music outfit The Doors, When You’re Strange (dir. Tom DiCillo, 2010), which differs from the celebrated biopic on Jim Morrison, featuring Val Kilmer as the protagonist (The Doors, dir. Oliver Stone, 1991), in that it takes a less heroic view on the vocalist. To Oliver Stone, Morrison stood as the countercultural hero of the (Left) 1960s/70s, and his demise symbolised the victory of the dark, reactionary forces of jingoist America over the freedom-loving individual of the youth revolution.

The 1991 biopic suffers from this narrow frame, and in the Stone film Morrison’s brilliant bandmates Ray Manzarek, the keyboardist, and Morrison’s own favourite on slide guitar, Robby Krieger, are placed firmly in the background, as props for the ever-present and mysteriously genial Morrison.

DiCillo’s documentary takes a more complex view, both on the band, and on Morrison himself. First, there is no doubt left that the particular sound and approach was a team effort, and that when the group later tore apart the responsibility lay squarely on Morrison’s shoulders. Second, the documentary seems truthful in its portrayal of Morison’s shy character. He stood with his back to the crowd for the first concerts, not daring to face them; he talked disparagingly of photo sessions and portraits of himself; and, most importantly, he saw himself as a literary poet, dedicated to writing and the written word. Never was he as happy as when he was able to write sensitive and meaningful words to be read or heard as literary achievements, when he recorded his own spoken word poetry, or when Simon & Schuster decided to publish a collection of his poetry. The stage and its fame was alluring, but his awkwardness with crowds and other people made Morrison a stranger, even in the midst of adoration and hero-worship, a state of affairs that was sadly perpetuated with Stone’s 1991 biopic.

So was it fame that murdered Morrison? Or was it alcohol? DiCillo’s documentary leaves it open. In a country so infatuated with popularity and monetary success the urge to write poetry or participate in any other kind of high cultural endeavour for its own sake must seem strange indeed. And Morrison was strange, to his times, and, ultimately, to himself. The frontier mentality is brought out well in his relationship to his father, a combatant in the Vietnam war. On one of The Doors’s first albums Morrison had declared in the liner notes that his family was “dead.” In return, or so it may seem, his father, when asked later about his superstar son, answered journalists that Jim should immediately end his musical career, as he had no talent for it. The skirmishes continued into the family, and in the end an uprooted Morrison died alone in his bathtub in a Paris hotel, drunk beyond his wits, and far away from his adoring culture.

He kept looking for his literary roots, his Rimbaud, his Chopin, and his Oscar Wilde.

Share