New novels by House of Foundation authors Jonny Halberg and Agnar Lirhus: somewhat unconventional, fairly good.

In recent weeks, I have been reading two books by authors affiliated with the art collective and and literature center House of Foundation (HoF) in Moss, Norway. In addition to several smaller studios for artists, HoF has a large exhibition space, a nice, well-stocked bookstore (Audiatur) and a cosy café. HoF cooperate with the regional biannual Momentum art festival, in addition to hosting their own temporary high-quality exhibits. To top it all, the folks arrange annual festivals for poetry and music, the Bright Nights [Lyse netter] fest has acheived national recognition as a venue for exciting, cutting-edge acts.

One of the enthusiasts behind this initiative is Jonny Halberg, an author known to chiefly work in “dirty realism.” He has won several prizes for his many novels, short stories, film scripts, and raft of reviews, articles, and essays. This year he released John’s Revelation [Johannes’ åpenbaring] to critical acclaim (there’s a review here [in Norwegian]). The novel is fairly good, but unfortunately burdened by a protagonist who, in the author’s eagerness to construct a Bildungsroman, appears a little obscure and perhaps less-than-credible.

The book presently on my café table is The Dragon [Dragen] by Agnar Lirhus, an author also loosely affiliated with HoF, in addition to working part-time as a language teacher at a local upper secondary school. I previously read with great pleasure a collections of poems by Agnar, Us [Oss, the name naturally plays on the city’s name, Moss], published by HoF. The Dragon is set in a small town that could be Moss. Indeed, everything from descriptions of the local football field to place names, characters and experiences ring familiar to someone familiar with the town. The plot revolves around a young father, Daniel, whose experience of personal turmoil collides with social expectations of a family life governed by routine and predictability.

Daniel has three young children with Henriette, who periodically disappears into a solipsistic drug haze. In the house where they live, Daniel shares bedroom with his partner and boyfriend, the nurse Martin, on the top floor, with separate bedrooms for the two boys, while Henriette stays in a room on the ground floor with their daughter, for as long as Henriette is off drugs. The family constellation is thus unusual, but not improbable. It is the dynamic between the characters that makes the novel interesting and veracious. Most striking are the descriptions of Daniel’s increasing penchant for the bottle. He vents what he finds to be unbearable expectations of him as a father in an increasingly intense alcoholism, also manifest when the children are present; they go to a restaurant to eat pizza together and Daniel has to drink two pints of beer before the food arrives. The descriptions of his budding abuse are distressing, but phrased in alluring and well-crafted language.

The Dragon appears to tell us that we humans are quite simple and predictable beings. As such, the novel finds its place in the the genre we refer to as heimstadsdiktning, poetry of the home stead. Read more about it here [in Norwegian].

In the work of Theodor W. Adorno and Walter Benjamin we find two distinct approaches to critique. To Adorno a negative dialectic provided the limit of what it was possible to imagine in our time; for Benjamin social critique was animated by a messianic moment to come. The most recent issue of Inscriptions features prominently essays that relate to each of these social philosophers: Anda Pleniceanu, in her essay “Carving out the absence within,” draws on Adorno to suggest a novel apporach to philosophical concept-building while Georgios Tsagdis profoundly investigates Giorgio Agamben’s idea of “form-of-life” as a kind of messianism. Read the editorial that discusses these and other contribution to our latest issue: https://www.tankebanen.no/inscriptions/index.php/inscriptions/article/view/224 (open access).

This was my opening speech to this year’s Ereignis Conference, Beyond Dualism, that was held on-site, here in Gdynia, and online.

Hello everyone, and welcome to this third Ereignis conference.

The theme of this year’s conference, Beyond Dualism, resonates with debates that have a long and venerable history in thought. Many of the speakers here will relate their contribution to one of these debates: can we simply split the world between mind and body, nature and culture, national and foreigner, high and low, and so on? Jacques Derrida is known for his uncovering of Western philosophy’s reliance of such opposites: presence/absence, speech/writing, and so on, and then for his particular way of reestablishing thought, what is known as deconstruction. Judith Butler, later, asked whether it is possible for us to continue to rely on a binary or dualist perception of sex and gender, or whether gender, rather, is a constant flux, an event and a happening.

Thus, when we seek to move Beyond Dualism we can address a wide array of contemporary topics in philosophy and cultural theory. In our conference we will begin by connecting the notion of philosophical dualism – most prominently the mind/body split – to recent insights from quantum physics. Werner Heisenberg’s 1927 article on quantum mechanics introduced a new kind of relation between our instruments of measurement and communication and the world they are said to measure: what Heisenberg had found was that the more precisely we measure a particle’s momentum, the less precision we can give to it’s location and vice versa. In his keynote speech Prof. Jørgen Veisland will point out how insights such as Heisenberg’s make particles “disperse in[to] a cloud of probability.” What are the implications, Veisland will ask, of indeterminacy and interrelation on Søren Kierkegaard’s notion of Repetition, and, by implication, to our conception of time, space, and our place in the world?

Lucy Huskinson will tackle the topic of dualism from a different angle: in the history of psychoanalysis, she will show, while the founding texts have sought to go beyond the split of mind from body they have nevertheless tended to rely on their own dualisms, splitting the mind into two-worlds of ego-conscious and unconscious, each with their own ways of Being and rules of behavior. Certainly, she will argue, Sigmund Freud remained wedded to a specific form of Cartesian dualism, manifest, e.g., in a soul fatally isolated from its environment. In her keynote Huskinson will consider how the non-human environment differently figures in the psychoanalysis of Freud and his pupil, C.G. Jung, and then reconsider the significance of the built environment, our architecture, for their theories.

Our first keynote tomorrow will consider how the split between the original and the translated text can be mediated by an act of love. In fact, Jeremy Fernando will argue, there is no love without translation, since any attempt to connect to another being entails that we engage in an act of reading. He will go on to argue that translation should be properly regarded as the most sensitive of readings, as it is constituted as an act of opening oneself up to the possibility of the text, and the possibility of another. Translation and love, while not quite the same thing, are thus potentially inseparable from each other.

Vivek Narayanan, the poet whose recent translation, or “rewiring,” as he prefers, of the ancient Sanskrit epic Ramayana has been hailed by The Times Literary Supplement and Harvard Review, promises to ask questions that are “provocative to the themes of the conference.” His keynote will in part be a performance from After; his talk is entitled “Trapped Between History and the Transcendent.”

Interspersed between these talk will be many papers from delegates with topics ranging from realism and idealism to Benedetto Croce and Thomas Aquinas. We look forward to hearing all of your contributions, and encourage everyone in attendance to participate with questions and comments after each talk.

Now, before we begin the proceedings of this year’s conference allow us to briefly draw your attention to the organising body, Ereignis Center for Philosophy and the Arts. Founded five years ago we are an organisation for research, education, and outreach based in Norway and Poland. We have a global reach and international membership. This is the third edition of our conference. Our educational initiative, Ereignis Institute, offers online courses, live seminars, and mentoring programmes. Our multidisciplinary approach to teaching is founded on a basic trust in students. Our refusal to reduce students to metrics entails that our modules, while offering extensive feedback and discussion, are without exams. We seek those who have a genuine desire to learn.

One person who has been particularly supportive in this burgeoning endeavor has been Prof. Jørgen Veisland of the University of Gdańsk. We are very happy to have been able to publish several of his essays in our peer-reviewed journal Inscriptions, as well as a volume of poetry in translations on our English-language imprint utopos publishing. More recently, Professor Veisland has cooperated with us in building our teaching programme; this coming semester he will be offering what promises to be a highly interesting and novel seminar on Modernism and metaphysics with our learning platform.

Therefore, it is with great pleasure and deep appreciation that we would like to honour you, Professor Veisland, with the title of Honorary Professor at the Ereignis Institute.

Your remarkable leadership, expertise, and guidance have enriched our immensely. On the behalf of the us all, please accept our warmest congratulations and sincere gratitude for your invaluable contributions to our center.

My essay “Bourdieu’s Field Theory Revisited: A Case for ‘National Signification’” has been published by Sport, Ethics and Philosophy, the peer-reviewed journal of the British Philosophy of Sport Association.

The essay is an attempt to demonstrate the continued viability of Pierre Bourdieu’s apparatus to analyse contemporary elite sports. Specifically, the essay argues that such an analysis can underpin a shift in our approach to the self-presentation of elite athletes. Drawing on studies of Ada Hegerberg, Magnus Carlsen, Henrik Kristoffersen, and Halvor Egner Granerud the article shows how the term “national signification” can serve us better than the more common “national identity” when we describe how these athletes variously reference the nation in their efforts to position themselves and their practice.

Read the article through your university library. The abstract is available for free from https://doi.org/10.1080/17511321.2023.2189293

Mesteparten av det du finner på denne bloggen er skrevet på engelsk. Men det er ikke noen grunn til at det ikke også kan postes ting her på norsk. Dette innlegget er derfor forfattet i dette lille, relativt nyankomne skriftspråket i den internasjonale språkfamilien. Det handler om

Mine foreldre

På bildet ser du Tor og Greta, pappaen og mammaen min. Når dette skrives forbereder de sitt felles bursdagslag: i år blir de begge 80. De er begge i ganske god form. De bor i en leilighet i en liten by på østkysten av Oslofjorden, Moss. I denne leiligheten klarer de seg fint på tomannshånd. De lager mat, besøker venner, ser på TV og spiser medisiner.

Tor Fjeld

Faren min, Tor, er opptatt av sport på TV og også radio, når det er der de store begivenheter blir direkteoverført. Han liker mange grener, særlig fotball, skøyter, langrenn og friidrett. Utvalget på denne lista over øvelser kan ha sammenheng med hans egen, relativt kortvarige karriere som aktiv utøver. Han vokste opp i den bydelen av Moss som da ble kalt Faders Minde, men som de fleste i dag nok kjenner som Bellevue, etter navnet på fotballbanen i området. Bellevue ligger på Jeløya, som riktignok ikke egentlig er en øy, men en halvøy. Den lille jordflekken som bandt Jeløya sammen med fastlandet ble gravd ut på 1800-tallet, og der i dag ei bru over den kanalen. Da Tor vokste opp ble det hvert år lagt is på grusbanen på Bellevue, og han lærte å stå på skøyter der. Etterhvert utvikla han betydelige evner som konkurranseløper. Han konkurrerte særlig i langdistanse, og det var også i den sammenhengen at han pådro seg en skade som har kommet til å plage ham hele livet. På den tida trente skøyteløpere med vekter. Disse vektene kunne være betydelige, og under en av øvelsene, da Tor, med vekter på en stang på ryggen, forsøkte å bevege seg fra side til side, som om han skjøv seg framover på isen, var vekta på ryggen hans så stor at han ikke lenger klarte å holde stanga oppe. Den ryggskaden han pådro seg da førte først til at han måtte legge opp som skøyteløper og deretter til stadige plager i ryggen i det daglige.

Etter skøyteeventyret, der Tor hadde konkurrert helt i norgeseliten, fattet han interesse for orientering, en liten sport der utøverne løper i utmark mens de forsøker å navigere mellom ulike poster ved hjelp av angivelser på et kart. Tor ble en habil orienteringsløper, men da han etterhvert innså at mulighetene til å kunne fortsette å utøve denne idretten på et nivå han syntes var akseptabel ble mindre, og han dessuten hadde etablert familie, dabbet interessen av, og han ga seg etterhvert helt. I tillegg til skøyter og orientering har Tor helt fra ungdommen også vært interessert i løp, og da særlig mellomdistanse, og han videreførte denne interessen, som mosjonist, og løp utallige korte løp på naturstier i mossedistriktet til langt ut i 50-årsalderen.

Friidrett og skøyter har den fellesnevneren, og da særlig når eliteutøverne av disse grenene møtes til radio eller TV-overført dyst, at de innbyr til et analytisk og algebraisk engasjement. Da store skøytebegivenheter ble overført på radio i Tors ungdom kunne han sette seg ned, gjerne i lag med kamerater, med penn og papir og notere ned ikke bare resultatet til deltakerne, men også rundetidene deres ettersom de ble lest opp på radioen. Den utfylte tabellen kunne han da bruke til å regne seg fram til hvilken hastighet løperne holdt, om de tok innpå eller sakket akterut for løperne i andre par, og også lage prognoser for sluttiden. Likeledes i friidrett, og da særlig på langdistanse, der rundetidenen kunne noteres og deretter benyttes til relativt infløkte regnestykker som gjerne ble løst ved hjelp av hoderegning. Slik kunne Tor kombinere to av sine to interesser: sport og matematikk.

Tor var god på skolen. Det var ikke noe man kunne ta for gitt for en gutt som hadde to foreldre uten rare utdanninga. Faren til Tor, Tormod, arbeidet på Moss Glasværk, som det het da. Der arbeidet han med resirkulering og passet blant annet maskinen som vasket returnerte flasker. Det var tungt arbeid, Tormod fikk en ryggskade, og han ble tidlig ufør og pensjonist. Kona hans, Randine, hadde vasket bl.a. kontorer i Moss kommune for å spe på familiens samlede inntekt. Hun var dessuten politisk engasjert, en framstående tillitsvalgt i Moss Arbeiderparti’s relativt nye kvinneforening. Sammen hadde Tormod og Randine to barn, Tor, født i 1943, og lillesøsteren hans, Liss, som kom noen år seinere. Familien på fire vokste til i ei tid da samhørighet, dugnadsånd og en særlig oppmerksomhet mot samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidere sto sentralt. Glassverket deltok i en ordning der noen av fabrikkens ansatte fikk anledning til å kjøpe hver sin tomt på det som da var jorder ved Faders Minde. De som sto på denne lista over nye tomteeiere hjelp til med å bygge hverandres hus, på dugnad. Dermed hadde Tor og Liss’ venner og lekekamerater i bomiljøet liknende bakgrunn: De fleste hadde en far som arbeidet i industrien. Denne klassereisen, som hadde sin tydeligste manifestasjon i bevegelsen fra små og kummerlige boligforhold til et omfangsrikt og komfortabelt hus i naturskjønne og samtidig sentrale omgivelser, ga seg uttrykk i at Tor gjorde det godt på skolen: han hadde en sammenheng og et grunnlag som satte han i stand til å trives i læringsmiljøet.

Tors talenter på skolebenken gjorde at han fikk fortsette å lese språk og realfag, altså bl.a. matematikk. Da han var i slutten av tenårene, på tampen av 1950-tallet, var det ikke like vanlig som i dag å fullføre det som het gymnaset, det vi nå kaller videregående skole. Tor var likevel blant dem som gjennomførte dette høyeste skoleløpet. Han kunne dermed kalle seg artianer, etter navnet på graden gymnasistene oppnådde. Karakterene var dessuten gode nok til at han kunne studere både på Lærerskolen og også seinere på universitetet, der han tok et grunnfag i historie, med vekt på andre verdenskrig i Norge. Det var i løpet av og i forbindelse med dette skoleløpet at Tor møtte sin kone.

Greta Fjeld, født Edfeldt

Tor leste til artium på Moss Gymnas, det som i dag heter Kirkeparken videregående skole. Men allerede litt tidligere, det kan ha vært allerede mens han gikk på det som het reallinja, hadde han havnet i samme klasse som Greta Edfeldt. Da de etterhvert ble kjærester hadde de nok kjent hverandre, eller i det minste visst om hverandre, en god stund før allerede. I likhet med Tor var Greta var en skolebegavelse. Hennes interesse for skolefagene gjorde at hun trivdes bedre på skolebenken enn mange andre jevnaldrende jenter; det var ikke så vanlig for unge damer på den tida å bli forespeilet en framtid med skolefag, eller i arbeidslivet generelt. Greta vokste opp i et litt annet miljø enn kjæresten. Hennes foreldre eide en bygård i sentrum av Moss, og de bodde også i en av leilighetene i denne gården i hennes barndom.

Mora til Greta, Randi, var den eneste datteren til en relativt velstående kjøpmann, Harald Mathisen, som bl.a. solgte musikkplater, såkalte steinkaker, og andre artikler fra en butikk i byen. Han ble etterhvert bemidlet nok til å kunne kjøpe en relativt stor bygård i Dronningens gate, midt i sentrum. Da han falt fra i ung alder – “han arbeidet seg ihjel,” pleide Randi å si – gikk denne gården i arv til Randi og hennes fire brødre. Da gården etterhvert ble solgt kjøpte Randi og ektemannen Rolle Edfeldt en tomt og bygde hus på fasjonable Gernerlunden, ikke langt fra Melløs, vestvendt i åsen over Værlebukta. Det var i dette omfangsrike huset at Greta hadde sine ungdomsår sammen med foreldrene og sin yngre søster Aster.

Rolle, eller Rolland, som det sto på førerkortet hans, var utdannet regnskapsfører og førte bøkene for flere store bedrifter i Moss. Dette var i tida før masseutdanningen og management-bølgen slo over vårt kongerike, og regnskapsførere ble ansett som viktige og betydningsfulle, og gjerne plassert i ledergruppa i en mellomstor bedrift. Rolle var kontorsjef i en stor bilforretning i byen – de forhandlet bl.a. Ford – i en årrekke. Da den gikk overende fikk han en ny stilling, og der arbeidet Rolle til han gikk av med pensjon, men også etter dette fortsatte han med enkeltstående regnskapsoppdrag for mellomstore bedrifter i byen. Rolle var en omgjengelig, vennlig og gjestfri mann, som også kunne være tydelig og bestemt når det krevdes. Han deltok bl.a. i den militære motstandsbevegelsen i forsvaret av Norge i den andre verdenskrigs sluttfase, etter at Greta var født, og inntrykkene derfra bar han med seg resten av livet.

Randi sa på sine eldre dager at hun i sin ungdom hadde ønsket seg å kunne arbeide med å selge plater og slikt, men at den muligheten aldri kom. Istedet var Randi hjemmearbeidende husmor hele livet. Hun var flink til å ta vare på hjemmet, til å lage mat og skape en gjestfri stemning. Da Greta var ferdig med artium søkte hun seg derfor, og kanskje for å kunne leve opp til sin mors verdier, inn på det som het Husmorskolen i Moss. Der skulle de unge damene lære å lage mat, vaske tøy og generelt settes i stand til å skape gode hjem, alt på en moderne og kunnskapsbasert måte. Likevel virker det som Greta følte at dette ikke var noe hun ville gjøre på heltid resten av livet. Hun ville delta i arbeidslivet og skape en karriere for seg selv, i tillegg til å ha familie. Etter et halvt år som elev ved Husmorskolen begynte hun derfor å studere ved Lærerskolen i Halden. Det fikk hun også overtalt kjæresten Tor til å gjøre, og derfor kunne de to tidvis, og i lønn, overnatte på hverandres hybel i den lille byen helt sør i Østfold. Da foreldrene til Greta kom på besøk måtte Tor straks framstå fra sin beste og mest påkledte side, for på denne tiden kunne det ikke aksepteres at to ugifte ungdommer av motsatt kjønn delte hybel.

Likevel hadde ikke Rolle og Randi noe å utsette på Tor. De visste riktignok at hans foreldre levde under andre omstendigheter, men gapet mellom dem som arbeidet i forretningslivet med administrasjon, det engelskmennene kaller “white-collar workers”, og dem som arbeidet i industrien, såkalte “blue-collar workers”, var ikke lenger så stort og åpenbart som det hadde vært fram til begynnelsen av 1930-tallet. Vi kan tro at klassereisen til Tors familie, kombinert med hans åpenbare talenter på skolebenken og omgjengelige natur, gjorde ham fullt ut akseptable som en potensiell svigersønn og ektefelle til deres eldste datter. Inntrykket er derfor at Tor ble tatt i mot med åpne armer og nærmest betraktet som deres egen sønn. Da Tor og Greta ville gifte seg fikk de derfor sine foreldres velsignelse, og de var godt gift før de fikk barn, først Lars-Petter i 1966 og deretter meg, fire år seinere. Tor og Greta hadde fullført lærerutdannelsen, og Greta hadde begynt å arbeide ved Jeløy skole. Tor studerte ved Universitetet i Oslo, men ett år på Blindern virket tilstrekkelig; interessen for studier måtte vike plassen for alle de hverdagslige gjøremålene og gledene ved å ha familie, små barn og etterhvert også sitt eget et hus, sentralt plassert på vestsiden av Jeløya.

Yrkeslivet

Det ble dermed slik at Tor i midten av 20-årsalderen vendte tilbake til barndommens øy, eller halvøy, strengt tatt, og fikk en stilling som ungdomsskolelærer på Hoppern skole, bare ti minutter gange fra huset han og Greta kjøpte og flyttet inn i. Tor underviste særlig i historie og norsk, men han hadde også en spesiell interesse for matematikk, og da særlig av den typen elevene lærte i ungdomsskolen på 70- og 80-tallet. Tor hadde spesielle evner i nær dialog med enkeltelever. Han var ofte i tett samhandling med dem som hadde det litt vanskelig hjemme eller i dagliglivet. I tillegg til å undervise arbeidet derfor også Tor som sosiallærer, og oppgaven hans var å følge opp enkeltelever med særlige tiltak. Da han ble mer erfaren som lærer begynte også interessen for lærernes rammevilkår å våkne, og han ble valgt til tillitsmann, først på skolen, deretter i byen, og tilslutt ble han gjenvalgt to ganger som leder for fylkesorganisasjonen til lærernes viktigste skoleforbund på den tida, Norsk Lærerlag. Totalt var Tor tillitsvalgt i rundt 16 år, nesten halve yrkeskarrieren. Organisasjonstalentet har åpenbart sammenheng med forholdene han vokste opp i – hans mors politiske engasjement, hans fars erfaringer med arbeidslivet –, men de er nok også en konsekvens av mer overordnede endringer i det norske samfunnet i den epoken han vokste opp i.

Greta arbeidet først på Refsnes i en årrekke, før hun ble rekruttert inn i den unge, dynamiske staben – der rekrutteringskriteriet var progressive pedagogikk – til den nyetablerte Ramberg skole. Greta hadde en sterk interesse for faget, som hun definerte som spesialpedagogikk. Hun arbeidet i barneskolen i hele sitt yrkesaktive liv, og til forskjell fra Tor arbeidet hun med alle skolefagene. Hun ble etterhvert også særlig interessert i barn som hadde særlig utfordringer, og i tråd med denne interessen etterutdannet hun seg innenfor spesialpedagogikk, med vekt på atferds- og migrasjonspedagogikk. Dette var deltid og i tillegg til full stilling som lærer og med to barn i ungdomsalderen. Likevel, etter et meget hardt studieløp fikk hun et lederansvar ved et tjenestested i Moss, og deretter som rektor, det som før het overlærer, på Skarmyra skole, den eldste skolen i Moss som fremdeles var virksom.

Ved siden av lærer og ledergjerningen i skolen fattet også Greta en politisk interesse, og engasjerte seg som voksen i Arbeiderpartiets lokale avsnitt i Moss. Hun hadde begavelse for politisk ledelse, ble satt opp på partiets liste ved lokalvalget, og ble valgt inn til å sitte i bystyret. Der fikk hun i oppdrag å lede Hovedutvalget for miljø, som da var et ganske nytt administrasjonsområdet for kommunen. I nært samarbeid med den nyansatte administrative sjefen for området lanserte hun ambisiøse planer for byen, og mange av ideene hennes er fremdeles med på å forme den byens utvikling.

Likevel var det i skolesektoren Greta og Tor hadde flest kontaktpunkter i det profesjonelle livet. Det kunne dukke opp saker på Skarmyra skole som kunne ha implikasjoner for Tors arbeidshverdag og vice versa. Tilsvarende var det sammenfallende politiske engasjementet en faktor som knytta dem sammen, selv om de naturligvis også hadde mange interesser som ikke var felles; Tor likte sport, Greta kvinnesaksarbeid, etc.

Familielivet

Tor og Greta likte å reise, og dro gjerne på tur med barna i sin egen bil. Det var ulike biler, men både Ford, Datsun og Citroen har vært blant merkene som Tor og Greta har anskaffet, blant annet i den hensikt å reise rundt i Tyskland og mellomeuropa, til Trondheim og Sverige med campingvogn, til hytta de bygde sammen med Rolle, og til og med til England, på bed and breakfast ferie. Når de var på reisefot var det viktig å ha et kulturelt og oppbyggende program. Typiske eventer kunne være sightseeing på et slott eller i en dyrepark. Greta leste mye før hver tur, bl.a. guider som man kunne kjøpe fra forlaget Berlitz. Derfor visste hun gjerne endel om landet, språket og historien før vi ankom, og hadde derfor et visst overtak i kunnskap, eller reisekompetanse, om du vil. Dette talentet for den gode forberedelse har definitivt vært en av Gretas styrker, både i arbeidslivet og på hjemmefronten. Det dreier seg om organiseringsevner i en litt annen forstand, men like viktig for organisasjonen.

Selvorganisering, eller autonomisering, har stått som et stikkord i den tenkemåten som har gjennomsyret Tor og Gretas virke både som profesjonelle lærere og som foreldre. Den avgjørende formuleringen har vært at barnet, ungdommen, subjektet, må få velge selv, men den voksne, lærerens, oppgave er å sette barnet i stand til å ta et informert valg. Tor og Greta var og er gode, kjærlige foreldre som slåss for sine barn. De er sjenerøse og veldig glade i barnebarn. Vår sønn, Tor Olav, har en framtredende plass i deres bevissthet.

Etterord

Tor og Greta vil legge til at de har både mer utdanning og mer erfaring enn det som kommer fram her. Tor har i tillegg til Lærerskolen og et grunnfag i historie også fullført årsenheter i både spesialpedagogikk og medievitenskap som deltidsstudent. Likeledes har Greta videre utdanning, og også erfaring enn det som nevnes her. Mange takk til Fred Nublin Pettersen, Hanne Mathisen og alle andre som har bidratt med opplysninger til dette innlegget.